Når jeg sitter her i min beste alder, som de voksne så fint kaller det, så tenker jeg tilbake på da jeg var liten gutt. Og da mener jeg ikke når jeg løp rundt naken i stua, og rev ned blomstervasene til moren min. For det husker jeg jo selvfølgelig ikke, selv om det høres veldig gøy ut når jeg tenker meg om. Barnehagen var en av to storhetstider i min barndom. På den tida var jeg en mester i å lage snømenn og kaste meg av huska i full fart. Det med huska høres kanskje litt rart ut, men det var den farligste sporten i hele barnehagen. Den ble forbudt av barnehagetantene etter at en nybeynner klarte å skade halebeinet sitt, men vi trosset alltid den regelen, rebeller som vi var. Det var en varm sommerdag, og tantene tok seg en kaffepause inne. Vi snek oss ut, og skulle finne ut hvem som var mesteren. Rekorden var å hoppe fra huska til slutten av sandkassen. Man trodde at hvis man hoppet lengre enn dette, så ville man dø pga for hard landing.
Jeg derimot, tok utfordringen på strak arm og fikk to stykker til å skyve meg i gang. Jeg så frykten i øyet, og kastet meg av sånn at jeg fikk en perfekt bue. Jeg skjønte at dette kunne bli ny rekord, og drømte meg bort i en drøm hvor jeg ble båret bort på gullstol og servert vaffler. Drømmen ble kortvarig, for jeg landet og kjente en fryktelig smerte på stumpen. Jeg hylte ut om at jeg sikkert hadde brukket "rævmuskel'n", men det gikk over etter 10 minutter. Som ung hadde jeg alltid brukket noe om det var antydninger til smerte. Det ga en slags respekt hvis du hadde brukket noe, og hadde du gips så var du kongen. Men uansett, så var jeg dermed nye innehaveren av huskerekorden i normalkasse. Denne seieren preget meg i måneder, kanskje år, og jeg var godt fornøyd med hva jeg hadde oppnådd så langt i livet. Det skulle ikke så mye til før man var fornøyd, og folk forventet nærmest ingenting av deg - hvis man ser bort ifra å lage nisser av tomme doruller og lage duker av potettrykk.
Den andre Storhetstiden min, da alt var idyll og kos. Det var da den eneste bekymringen var om det var igjen is i fryseren eller ikke; nemlig barneskolen. Det var mye enklere på den tida. Da gjorde jeg faktisk leksene mine, noe som ikke var så rart, siden det gikk ut på å tegne streker fra punkt en til to, sånn at det til slutt ble en kanin. Og når jeg hadde gjort det, så var leksene for i dag ferdig, og jeg kunne løpe rundt i nabolaget og være drittunge. Det jeg husker best fra denne perioden, var da jeg var med broren min og kompisene hans. Vi spilte alltid fotball i hagen til han ene kompisen hans, hvor det ene målet var ei huske og det andre et lite hockeymål. Selvfølgelig ble det veldig feigt, i og med at det var mye enklere å få putta mål på huska. Men det var ingen som klaget, nettopp fordi at vi hadde det gøy. Noe som ikke var fullt så gøy, var at jeg ofte ble hengt opp etter beltet i den huska, siden jeg var yngst og at det visstnok var veldig morsomt å se på. Selv skjønte jeg aldri helt poenget. En av de mest prestisjetunge kampene på den tida for min del, var ikke den mellom Søndre- og Nordre Land eller Manchester United og Liverpool. Den var mellom Hov Syd og øvre Hov Syd. Vi var på en måte to rivaliserende nabolag, som spilte på den lokale grusbanen om respekt og ære. Ingen dommer, ingen faste treninger som man måtte møte opp på eller regler for hva du måtte ha på deg. Vi spilte fotball, bare for å spille fotball. Og nettopp derfor guttelaget i bygda vant alt de hadde av kamper på den tida. Man var ute hele dagen og sparket fotball, ikke èn halv time med kondisjonstrening som andre drev med.
Når vi ikke spilte fotball om sommeren, så var vi ned ved fjorden og badet, eller kjørte båt. Jeg husker den store frykten som var å stå på vannski, og selvfølgelig å bli brent av ei humle. Hvilken som var verst har jeg enda ikke klart å bestemme meg for, men den humla svir noe fryktelig. Uansett, jeg gikk vel i 5. eller 6. klasse da jeg først tok sjansen på å henge etter en båt på to planker. Jeg lå i vannet med en alt for stor redningsvest, og hørte faren rope fra båten at jeg måtte lene meg bakover, sånn at ikke vannoverflaten og ansiktet mitt ble meget nære venner. Den gule båten med den kraftigste motoren på hele fjorden freste, og dro med seg tauet. Det ble stadig mindre tau til overs, og etterhvert kom det et fryktelig napp. Forfjamset fikk jeg rota meg opp i en noenlunde stabil posisjon, og jeg overlevde på mirakuløst vis. Dette var for meg det samme som å bestige Mount Everest, og jeg husker hvor stolt jeg var når kom inn på land igjen. Følelsen av å virkelig mestre noe du ikke hadde den minste tro på at du kunne klare, er noe alle burde oppleve. Jeg har merket at jeg ikke får den følelsen så ofte nå om dagen. Man går seg bort i daglige vaner, og utfordringen blir etterhvert å levere en oppgave i tide eller komme seg opp om morningen. Det var mye enklere å stå opp da jeg var liten. Da gledet jeg meg nettopp fordi at da kunne hva som helst skje. Jeg hadde ingen faste planer, eller årsplan over hva jeg skulle oppnå. Jeg gjorde det som falt meg inn.
Noe jeg alltid gledet meg til, var å dra på fisketur med faren min. Det første vi gjorde var å fange såkalt "sjime", en liten fisk som vi brukte som agn. Etter det så kjørte vi til ei elv hvor det alltid var mye abbor. Alltid er kanskje en overdrivelse, i og med at vi kunne stå der i flere timer uten å få noe. Det som var et stort irritasjonsmoment for meg, og dette lot jeg gå ut over søstera mi. Jeg kunne fortelle henne om hvordan det bodde et monster i vannet, som elsket å spise små jenter. Dette brukte jeg til min fordel, og lovet å beskytte henne hvis jeg fikk resten av colaen hennes. Med tida så klarte hun selvfølgelig å gjennomskue denne geniale svindelen og truet med å sladre til mamma om hvordan jeg hadde lurt henne, om hun ikke fikk resten av colaen min samt en is. Men jeg fikk faktisk min hevn enkelte ganger, da jeg truet med at julenissen ikke kom til barn som sladret. Den trusselen ble selvfølgelig etterhvert ubrukelig, da han kom hvert år og ga henne alt hun ville av gaver – uavhengig av hvor mye hun hadde sladret på meg.
Men jeg fikk faktisk en del fisk i denne elva, selv om det var tørke til tider. Jeg hadde en billig bambusstang som jeg var veldig stolt av, selv om den ikke egnet seg til å ta fisk i elv. Det var ingen andre som fisket med sånn stang, noe som for meg var et mysterium. Faren min forklarte at grunnen til at det var bare jeg hadde en sånn fiskestang, var fordi var spesiell. I ettertid kan det tenkes at han kjøpte den billigste fiskestanga han kunne finne, sånn at han kunne kjøpe den dyreste snella til seg selv. Derfor var det en stor triumf for meg den dagen jeg tok opp en abbor på rundt 1,5 kg i denne elva. Faren min har aldri fått så stor abbor på stang, og sa han kunne ta den opp for meg hvis jeg ville. Jeg blånektet og forlangte å dra den inn selv. Bambusstangen, skrøpelig som den var, var nære ved å knekke flere ganger. Men den holdt heldigvis stand og jeg fikk fisken min. Alt for mange voksne syns ikke det å få en såpass feit fisk, er så veldig stort. Mindre skatt og billigere alkohol er grunn til å feire for dem, men for barn som meg selv på den tiden, så skal det ikke mere til. Barn gleder seg mer over ting her i livet, og jeg ønsker at jeg selv kan klare å glede meg over de små tingene i hverdagen. Men de dagene er nok forbi. Hva angår fisken, så kom nedturen da den måtte kastes, fordi at store abborer har dårlig kjøtt og ikke kan spises.
Hvorfor vi var så lykkelige som barn tror jeg rett og slett skyldes uvitenhet. Vi visste/brydde oss ikke så veldig mye om alt det råtne som foregikk rundt i verden. Vi trodde at mamma og pappa visste alt, og kunne beskytte oss fra hva som helst. Drømmer var en viktig del av barndommen. Selv drømmet jeg om å bli profesjonell fotballspiller, men som så mange andre ting, så ble den drømmen knust med årene. Og når alle de andre drømmene dine ble knust, så kan du offisielt kalle deg selv for en voksen. I barndommen var jeg også veldig fascinert av alt mulig rart. Vi beveger oss nå tilbake i barnehagetiden, da det måtte ikke være store tryllekunster eller motorsykkelstunt til for å forbløffe (selv om dette også førte til at jeg fikk hakeslepp). Jeg husker jeg så på onkelen min spikke fløyte, og kunne ikke forstå hvordan det kunne komme lyd ut av en liten bit av et tre. Den beste gaven man kunne få var bobleplast med ingen ødelagte bobler. Dette var selvfølgelig en ytterst sjeldenhet, og var på mange måter jakten på den hellige diamant. Men det skjedde en gang i blant da jeg på ivrig jakt i pappesker i garasjen, at jeg fant perfekt bobleplast. At barn kan bli så glad for noe så billig og i grunn ubrukelig ting, sammenlignet med i dag, hvor man må ha lcd-tv med fullhd og konsoll til fem tusen kroner, er for meg utrolig. Jeg håper at barn i dag også opplever sånne øyeblikk, og at de ikke mister barndommen sin i alt mulig tull og fjas i vår moderne hverdag. Jeg håper også at jeg, folk på min alder og eldre, kan få oppnå den mengden lykke som jeg hadde i barndommen. Så langt har den kommet med lengre og lengre mellomrom.
